Strikkenomaden

Reisedagbok

Strikketøyet flyttet med

Tine sitter med en kaffekopp under et tretak i grønne omgivelser og ler. Over bildet står det «I just did something…».

For litt over ett år siden gjorde jeg mitt skumleste og vanskeligste valg: jeg sa opp en trygg og godt lønnet jobb i Oslo for å flytte til Indonesia 👀

En brygge ved et stille vann i Norge i skumringen, med folk rundt et bål. Over bildet står det «My stable job and livelyhood for 7 years».
Tine og en kollega med festhatter på kontoret. Kollegaens ansikt er dekket av et lilla hjerte. Over bildet står det «…my like-minded coworkers».
En hånd som holder en vifte av bilder fra en fotoboks. Over bildet står det «I'm leaving all of this, I quit my job!».

Det var mange hendelser i livet som ledet opp til dette; endelig turte jeg å handle på en flere tiår lang drøm. Jeg hadde ingen god ny plan — faktisk ingen plan i det hele tatt 😂 — jeg bare gjorde det. Pluss at jeg frøs for mye i Norge, hahah.

Jeg pakket med meg masse nydelig norsk garn, for strikke skulle jeg fortsette med, og jeg ville oppleve ting som dette:

En smal vei mellom grønne risterrasser, med palmer på begge sider.
En kvinne river kokos med en kniv over en kurv, mens Tine sitter ved siden av og hjelper til. Kvinnens ansikt er dekket av et lilla hjerte.
Tine står i sarong foran en tempelport med røde parasoller og steinfigurer.
En dyp skål med suppe, kylling og grønnsaker på et grønt brett.
Et opptog av folk i hvite seremoniklær som går langs en vei, med fjell i bakgrunnen.
To hender som strikker noe blått på rundpinne, med palmer og grønne risåkre rett utenfor rekkverket.
Ti kvinner og barn i tradisjonelle klær står oppstilt på en veranda sammen med Tine. Alle ansiktene utenom Tines er dekket av lilla hjerter.
En tekanne i keramikk på et trebord i en åpen kafé, med gata utenfor.
Tine sitter i en utriggerbåt på klarblått hav, under en blå presenning.
Tine sitter ved et rødt bord med et måltid servert i små fat.
Ponchoen på rundpinne i blått garn, på et bord med oransje blomster ved siden av.
Et måltid dekket på et blått mønstret stoff, med små skåler, kaffe og glass med is.
Tine står ved et rekkverk på et tak og ser utover en rosa og oransje solnedgang over vannet.
Et lite utsnitt av det siste året — Sumatra, Bali og Lombok.

Navnet, konseptet, Strikkenomaden fant jeg på fordi det hørtes artig ut. Kunne være noe å drive med her i Indonesia. Jeg tenkte ikke så nøye over det. Så flyttet jeg, og plutselig stemte det ganske bokstavelig.

Bildene her er fra Norge. Ullgenser, ullbukse, snø i alle retninger, og hender som rakk å bli kalde i løpet av tre minutter uten votter. Det er sånne vintre sauevottene ble til i. Jeg strikket dem ikke som et prosjekt — jeg strikket dem fordi jeg trengte dem.

Og garn kjøpte jeg altfor mye av. Det siste bildet er meg i en garnbutikk med et helt tak fullt av ull over hodet, og jeg ler fordi det er nøyaktig der jeg vil være.

Tine står midt på en snødekt vei med armene ut til siden, ler, i mønsterstrikket ullgenser og vinrød bukse.
vinteren før
Den samme veien, sett bakfra. Mønsteret på ryggen av genseren kommer fram, og det er snø i alle retninger.
mønsteret bak
Tine strekker armene opp mot et tak fullt av store ullgarn-nøster i en garnbutikk, og ler.
altfor mye garn

Nå bor jeg et sted der det aldri blir kaldt 🌴 Ullgenserne mine ligger på loftet til bror. Men strikketøyet flyttet med. Det overrasket meg litt, for jeg var sikker på at jeg strikket fordi jeg frøs. Kanskje det er fordi hendene trenger noe å gjøre mens hodet tar en pause. Jeg vet ikke helt. Men det behovet ser ikke ut til å bry seg om været.

på vei et sted

Kanskje det er sånn for deg også. Eller kanskje du strikker av helt andre grunner.

Det som endrer seg er hva som havner på pinnene. Tykt fritidsgarn i tretti varmegrader er ikke til å holde ut, så det blir tynnere garn, mindre prosjekter, ting som ikke ligger som et ullteppe i fanget mens jeg jobber med dem.

Og votter. Fortsatt votter… til folk som bor der det trengs ❄️🩵